ernasolberg-2-20justert

Den store kvinneundersøkelsen 2016

28.09.2016

Egmont Publishings kvinneundersøkelse "Kvinne2016" avdekker at nesten halvparten av jentene mellom 18 og 29 år har opplevd å bli kalt «hore». Og halvparten av alle de spurte mellom 18 og 85 år har fått «kjerring» kastet etter seg.

– Jeg opplever nesten daglig å få en eller annen melding. «Jævla kjerring», eller noe sånt, forteller Erna Solberg i et intervju gitt til Hjemmet, Kamille og Norsk Ukeblad. Og hun er ikke alene. I Egmonts store kvinneundersøkelse som skriver pressehistorie ved sitt brede samarbeid på tvers av merkevarer svarer 20 prosent av de 2300 kvinnene i alderen 18 til 85 år at de er blitt kalt for «hore». 43 prosent av jentene mellom 18 og 29 år oppgir at de har opplevd dette. 49 prosent er blitt kalt for «kjerring». Undersøkelsen er gjennomført av Ipsos.

Statsministeren blir omtalt i negative ordelag hver eneste dag, forteller hun her

– Dette er sjokkerende og urovekkende tall, sier Kristin Skare Orgeret, professor ved institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og mener tallene viser at tiden er moden for en bevisstgjøring blant menn – og kvinner om hvordan vi bruker språket.

Makten i språket
– Ordet «kjerring» kan ha mange betydninger, men det å få det slengt etter seg er nedverdigende. En rekke undersøkelser viser at unge jenter blir utrolig såret av å bli kalt «hore». Det går på rykte og verdighet løs. Man kan kanskje tro at slike ord har mistet sin kraft, men slik er det ikke. Det kvinneundertrykkende språkmønsteret har endret seg og er mer seksualisert enn før, sier Orgeret.

Hun peker på at menn også blir hetset i sosiale medier, men at nyere forskning viser at det er en stor forskjell på hvordan.

– Mens både menn og kvinner blir truet med vold, blir kvinner gjerne truet med voldtekt, og hatspråket overfor kvinner er langt mer seksuelt ladet. Dette er undertrykkende mekanismer som innskrenker handlingsrommet kvinner har. Skjellsordene sier mye om hvilket syn som råder, og gir grunnlag for selvforståelse – hva som er rett og galt. Hvordan man skal oppføre seg og kle seg. I verste forstand kan slik språkbruk innskrenke kvinners handlingsrom. Hvor relevant er det å skille mellom kvinner og menn? En mann kan bli kalt gubbe, men det finnes ikke ord som sårer på samme måte som «hore» gjør for kvinner, sier Orgeret og mener bevisstgjøring rundt følgene av ordbruken er vesentlig for å komme det til livs.

– Det er faktisk straffbart å kalle noen for «hore» i visse tilfeller, og det sier noe om alvorlighetsgraden i det.

Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i Innovasjon Norge, mener det ligger innebyggede forventninger til hvordan kvinner skal være og oppføre seg i ulike roller, og at ordene kommer når man bryter med dette bildet, også i næringslivet.

– Ja, mange kvinner med lederambisjoner i næringslivet har nok opplevd å bli kalt kjerring eller bitch, direkte eller indirekte. En mann som tar grep er modig og tøff. En dame som gjør det samme blir raskt kalt for «bitch», sier hun.

 Kristin Skare Orgeret mener at ordbruken er en del av et større bilde, og trekker frem Simone de Beauvoirs teori om kvinnen som «det annet kjønn», et objekt samfunnet har rett til å mene noe om også hva gjelder moralsk riktig oppførsel og påkledning.

– I forlengelsen av dette ligger også ideen om hva en mann skal være. Sterk, viril, tøff, men det slår hardere ut mot kvinner.

Kvinner på toppen
Tre av fire av de spurte i undersøkelsen mener det er for få kvinner i toppledelsen i norske bedrifter, og 53 prosent mener at likestillingen i Norge ikke har kommet langt nok. Samtidig er det bare 16 prosent som oppgir at de ofte prioriterer jobb foran familie.

Som administrerende direktør for Innovasjon Norge og tidligere administrerende direktør i HP Norge, er Traaseth en av få kvinner som har klatret helt til topps. Til tross for at likestillingen i Norge har kommet langt, er det få kvinner i toppledelsen i norske bedrifter. I fjor endte Norge på 50. plass i en undersøkelse av kjønnsbalansen blant ledere på alle nivåer i offentlig og privat sektor, utført av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

– Det tar generasjoner å endre så dype kulturelle valg. Norge har fremdeles et kjønnssegregert arbeidsmarked der syv av ti kvinner jobber innenfor det offentlige og velger ofte helse og omsorgsyrker. Selv om flere jenter nå velger studieretninger der menn i arbeidslivet sitter med størsteparten av lederstillingene (jus, teknologi, finans, ingeniør) og de oppnår toppkarakterer, gjenspeiles ikke dette videre i jobbvalgene og karriereutviklingen når de kommer inn i arbeidslivet. Men det handler ikke bare om det. Å ønske topplederansvaret er også et personlig valg. Det handler om å ta på seg et ekstra ansvar, å være med å endre og utvikle en hel organisasjon, ikke bare oppgaven eller avdelingen man jobber i. Vi kan sammenligne det med idrett. Det er veldig få som driver med toppidrett, det samme gjelder for toppledelse i næringslivet. Ikke alle vil eller kan bli ledere, og det er færre lederposisjoner enn det er andre posisjoner. Man må øve seg på ulike lederoppgaver og lære seg å stå i tap. Hadde det vært ett enkelt svar på spørsmålet om mangel på kvinnelige toppledere i næringslivet, hadde vi løst det for lenge siden. Men vi må ikke miste fokus på hvor viktig det er. Det går i riktig retning selv om det tar tid.

Traaseth har selv syv kvinner i sin konsernledelse – noe som handler om «det rette teamet med den rette kompetansen og kunnskapen, de rette folka», som hun sier.

– Det handler også mye om å bygge talenter i organisasjonen, og å motivere ledertalentene til å ikke gi opp på mellomlederstadiet, kanskje det tyngste, men viktigste ledernivået der mange faller fra. Jeg vet også at mange kvinner vegrer seg for å søke på lederjobber der de ikke oppfyller alle ti kravene i en stillingsannonse. De tror de ikke er gode nok og velger å la være å søke. Det er synd, for ingen fyller ut alle krav. Den perfekte lederen finnes ikke. Det er klart jeg satser på kvinner, men kvinnene i min ledergruppe er ikke først og fremst valgt på grunn av kjønn. Jeg vil være med å løfte opp de som vil noe, og bidra til å motivere kvinner til å tørre å satse når de tviler. Å gi en vennlig dytt, ta seg tid til en kaffe med ledertalenter, dele av erfaringer, introdusere både gode nettverk og folk jeg mener de bør møte, ja, det er jaggu en oppgave man som en av få kvinnelige ledere bør ta. Det er ingen plikt, det er et privilegium. Det er fremdeles slik at gutta gjerne kommer inn på sjefens kontor og forteller om hvorfor de bør få en jobb. Det er ingen damer som gjør det. Noen sitter og venter på å bli oppdaget og trenger fortsatt å bli bedt om å søke. Men det er sjelden det fungerer slik.

Anita Krohn Traaseth får følge av Geir Isaksen, konserndirektør i NSB. Før juni i år hadde han ingen kvinner i konsernledelsen. Nå er tre av sju kvinner. Takket være leder- og talentutvikling internt i NSB har flere kommet på banen. To av kvinnene er rekruttert internt.

– Lederegenskaper er ikke nødvendigvis noe man er født med, og det er ikke kjønnsbestemt. Før man får en høy posisjon må man bli satt på prøve og bevise at man lykkes. De tre kvinnene i konsernledelsen er der fordi de egner seg best for posisjonene de har fått. De ble ikke ansatt fordi de er kvinner, men fordi de var best, sier Geir Isaksen og legger til at han ikke bør være den som skryter av å ha mange kvinner ledelsen. Det er tross alt bare noen måneder siden kvinner i ledergruppen var en realitet.

Til tross for de dystre tallene fra 2015 – og de norske kvinnenes tydelige beskjed om at noe må gjøres, mener både Traaseth og Isaksen at man nå er i ferd med å høste fruktene av lederutvikling og at flere unge kvinner kommer til.

– Det er helt klart en tydelig bevegelse i den retningen. Det kommer mange flere kvinner i ledende posisjoner i næringslivet nå. Vi ser det også innen forvaltningen og i Staten, sier Isaksen.

Jobb og barn
Samtidig som kvinner flest ønsker seg flere kvinner på toppen i norske bedrifter, svarer halvparten av de etablerte kvinnene i 30-årene at de gruet seg til å gå tilbake til jobb etter endt foreldrepermisjon. Anita Krohn Traaseth mener at mange kvinner må slutte å ha så strenge og store krav til seg selv. Ingen får til «alt»..

– Mitt feministiske bidrag er å prøve å ufarliggjøre lederrollen og å gi innsikt i både jobbansvaret og rollen. Jeg prøver å ikke passe inn i et bestemt format, men vil være meg selv. Generelt skal alt i livet være så himla perfekt. Det er i hvert fall ikke mitt liv. Jeg får til mye, men det er mye jeg også prioriterer bort. Jeg er ikke flink til å lage hjemmelaget mat. Det har jeg akseptert, så jeg gjør bare så godt jeg kan. Det er også undervurdert å la barna gå litt for lut og kaldt vann, lære dem å ta ansvar, fikse ting selv, smøre matpakker, vaske klær, re opp senga. De trenger å bli selvstendige og bidra i et felleskap ved å gjøre oppgaver hjemme. Det der med «worklife balance» tror jeg ikke noe på. Man må omfavne mer kaos, og innstille seg på at det er perioder der man er fornøyd – og perioder der alt går galt.

Selv gruet hun seg til å fortelle sjefene sine at hun var gravid.

– Heldigvis hadde jeg gode sjefer som sa at når jeg skal jobbe i så mange år blir ikke noen måneders permisjon skjellsettende for karrieren. Jeg brukte permisjonen til å reflektere over arbeidslivet så langt. Jeg gikk i jobbintervjuer (med barnevogn) og til headhuntere for å se hvilke muligheter jeg hadde. Jeg fikk en tydelig beskjed om at man ikke bør bytte jobb rett etter at man har fått barn. At det er veldig slitsomt. Vel, begge gangene jeg har født, har jeg byttet jobb etter permisjon. Det gikk veldig fint, og mer slitsomt var det ikke. Det var også da jeg avanserte i lederoppgaver og fikk høyere lønn. Mine permisjoner, og jeg hadde fulle permisjoner, var ikke karrierehemmende, men karrierefremmende.

Usynlige 50-åringer
55 prosent av kvinnene over 50 år føler seg oversett eller usynliggjort i arbeidslivet, selv om de har mye å gi. Samtidig mener bare 6 prosent av alle kvinnene at man ferdig profesjonelt når man når den alderen.

Geir Isaksen i NSB mener at usynliggjøring av arbeidstagere over 50 gjelder begge kjønn.

– At det er urimelig liten oppmerksomhet om den kompetansen de har med seg, tror jeg gjelder alle arbeidstagere. Også menn.

Han får følge av Anita Krohn Traaseth som mener at begge kjønn opplever at det er vanskelig å posisjonere seg etter 50.

– Personlig tror jeg veldig på en kombinasjon av juniorer og seniorer. Jeg kobler 30-åringer med 60-åringer, det blir en spennende dynamikk. Men det handler om person. Det finnes omstillingsdyktige 70-åringer med høy og relevant arbeidskapasitet og konservative 30-åringer uten vilje til å sette seg inn i nye ting.

Professor Kristin Skare Orgeret mener at kvinner må bevisstgjøres lenge før de fyller 50.

– Hvis du har latt jobben være nummer to eller tre på agendaen frem til da, er det kanskje ikke så rart at du ikke blir sett som du ønsker den dagen barna flytter hjemmefra.

Hun mener imidlertid at språkbruk og usynliggjøring handler om de samme mekanismene. Det handler om språket som legger bånd på kvinners adferd. Om mangelen på kvinnelige ekspertkilder i mediene, få synlige kvinnelige toppledere og forbilder.

– Kun 20 prosent av ekspertkildene i norske nyhetsmedier er kvinner, noe som er med på å skape et mindre forventningsrom. Samtidig blir kvinner som stikker hodet frem ofte møtt med sjikane og hets, fokus på kropp og seksuelt ladede verbale overgrep. Mange orker jo ikke stå i det. Mediene har en viktig rolle i å reflektere samfunnet slik det er, de skisserer hva som er normalen, og da hjelper det jo ikke at de ikke finnes kvinnelige toppledere i de 60 største selskapene på Oslo Børs. Menn referer til andre menn – og kvinner referer gjerne til menn som de mener kan bedre enn dem. Og dessverre er ikke alle kvinner interessert i å løfte frem andre. Men jeg sier som Madeleine Albright: Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre.

Forbildene
– Jeg måtte rett og slett tåle litt baksnakking. Særlig i begynnelsen før jeg hadde fått bevist noe. Kvinner selv kan skape negativt miljø for andre kvinner, sier Erna Solberg i intervjuet med Kamille, Hjemmet og Norsk Ukeblad som kommer i salg nå.

– Jeg er helt enig. ‘Kvinne verst’, misunnelse og baksnakking mellom kvinner er høyst levende, sier Anita Krohn Traaseth og mener også at noe av problemet ligger i at det har vært for få markante kvinner og forbilder.

Selv står Traaseth på listen over norske kvinners forbilder. Blant de etablerte 30-åringene er hun på tredjeplass ved siden av Jenny Skavlan. I Egmonts undersøkelse er Erna Solberg den kvinnen de fleste trekker frem som et godt forbilde. De yngste har Jenny Skavlan på førsteplass. Andre gode forbilder er Marit Bjørgen, Gro Harlem Brundtland og Dronning Sonja.

– Nylig traff jeg Gro Harlem Brundtland for første gang, min rollemodell gjennom hele oppveksten. Det var stort. Hun var ikke rollemodell fordi hun jobbet med politikk, men fordi hun viste generasjoner av kvinner at hun kunne bli hva hun ville, hun var uredd, tydelig og dyktig. Og det går fremover, det eneste tydelige bildet av en kvinne i næringslivet på 90-tallet var karikerte Tårnfrid, og det sier litt, mener Anita Krohn Traaseth.

Sitater:

«Dette er sjokkerende og urovekkende tall.» Kristin Skare Orgeret, professor

«I verste forstand kan slik språkbruk innskrenke kvinners handlingsrom.» Kristin Skare Orgeret

«Det tar generasjoner å endre så dype kulturelle valg.» Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i Innovasjon Norge

«Det kommer mange flere kvinner i ledende posisjoner i næringslivet nå. Vi ser det også innen forvaltningen og i Staten», Geir Isaksen, konserndirektør i NSB

«At det er urimelig liten oppmerksomhet om den kompetansen seniorene har med seg, tror jeg gjelder alle arbeidstagere. Også menn.» Geir Isaksen

«Hvis du har latt jobben være nummer to eller tre på agendaen frem til 50, er det kanskje ikke så rart at du ikke blir sett som du ønsker den dagen barna flytter hjemmefra.» Kristin Skare Orgeret

Unik rolle
– Ukepressen speiler norske kvinners liv i en verden som ellers blir stadig mer dominert av internasjonale aktører. Undersøkelsen er et unikt løft som demonstrerer at vi kjenner kvinner i alle livsfaser best, sier Kjersti Mo, ansvarlig redaktør og direktør for Kvinne og livsstil i Egmont Publishing.

– De mest frustrerende tallene handler om bruken av skjellsord. Nesten halvparten av kvinnene i aldersgruppen 18 til 29 har opplevd å bli kalt for hore. 49 prosent av alle kvinnene som er spurt er blitt kalt for kjerring. Godt voksne kvinner føler seg usynliggjort på arbeidsplassen, og tre av fire mener at det for få kvinner i toppledelsen i norske bedrifter. Dette er tall som sier noe om de utfordringene kvinner har i Norge i dag. I tillegg har vi tall som viser oss et helhetlig bilde av hvordan hun har det – hva hun ønsker seg, drømmer om – og ikke minst hva hun frykter. At 24 prosent oppgir at de er ensomme, er også noe å gripe tak i, sier Kjersti Mo og legger til at tallene åpner for mange problemstillinger som gir grunnlag for viktig journalistikk videre.

Hva betyr det å være kvinne dag? Norske kvinner i alderen 18 til 85 bruker ord som «frihet, likestilling, forventninger, muligheter, omsorg, sterk, jobb og utfordrende» når de blir bedt om å beskrive livet sitt. Ordet som er mest brukt er «selvstendig». Å være en god mor står øverst på listen. Deretter kommer det å lykkes på jobben og å være en god venninne. I gruppen 18 til 29 er det aller viktigst å lykkes i jobben. 39 prosent av de eldste kvinnene mener at det å samle familie og venner er viktigere enn venninner. Kvinnene er aller mest redd for at det skal skje noe med deres nærmeste. Deretter kommer frykt for miljøødeleggelser, terror og arbeidsledighet. 52 prosent frykter innvandringen til Norge. 84 prosent av mødrene er redd for at barna skal oppleve ubehageligheter på internett og i sosiale medier. Når de blir spurt om hva som er fritid og kos dukker ord som hygge, venner, familie, mat, avslapning og fellesskap opp. Norske kvinner drømmer om å reise mer og sier et tydelig «nei» når de blir spurt om det er noe de angrer på. Men halvparten av dem har ønsker for egne barn som de selv ikke har realisert. 55 prosent gruer seg til at barna flytter ut. Nesten halvparten forventer at egne barn skal være aktivt til stede når de selv blir gamle. 85 prosent mener at dagens ungdom er opptatt av kropp og utseende enn det foreldrene var. Samtidig mener 54 % at ungdommen er mer målbevisst og seriøse enn tidligere. For 76 prosent av kvinnene er venninner er stor del av livet. 47 prosent ønsker seg en nær venninne. 24 prosent føler seg ensomme. Når det gjelder helse og kropp, mener 70 prosent at de burde være med fysisk aktive enn de er og 62 prosent ønsker seg en sunnere livsstil. Samtidig mener 91 prosent at man kan ha et godt selvbilde uten å være slank. 45 prosent har dårlig samvittighet når de unner seg noe ekstra.

– Tallene forteller oss mye om hvem kvinner i ulike livsfaser er i 2016, sier Mo og fremhever ukepressens tydelige tilstedeværelse i distriktene.

– Ukepressen har aldri fått mediestøtte, men speiler kanskje vel så mye lokalt språk og kultur som mange aviser. Vår posisjon når det gjelder kvinnehelse er det heller ikke mange medieaktører som kan måle seg med.

– Kvinnebladene er flere ganger kritisert for å sementere tradisjonelle holdninger og være med på å forme kvinners selvbilde negativt. Har ikke bladene et ansvar i så måte?

– De som reiser disse debattene baserer seg ofte på fordommer om hva magasiner og ukeblader er. De går sjelden inn og ser på helheten, men plukker frem enkeltstående eksempler som passer inn i de stereotypiene de ønsker å bekrefte. Vi speiler et veldig spekter i kvinners liv, og med den mengden saker vi produserer finner du alltid eksempler som tatt ut av en sammenheng kan bekrefte en myte. Bladene våre viser norske kvinners bredde og sammensatthet. Vi ønsker ikke å ta politisk standpunkt eller rette en pekefinger mot henne for å styre hva hun «burde» være opptatt av. Det er ikke vår rolle. Vi inspirerer henne, men er ikke ute etter å oppdra henne.

Kjersti Mo mener at bladenes rolle er viktigere i en tid hvor vi bombarderes av uredigert informasjon på nettet.

– Bladene står for god kvalitet, og vi tar leseren i hånden og veileder. Dette er det behov for videre, kanskje nesten mer enn før.

I undersøkelsen sier to av tre kvinner at der er for få kvinnelige ledere på toppnivå i Norge.

– Egmont Publishing er to ting i denne sammenhengen, sier Kjersti Mo. – Forlaget er Norges største aktør innen magasin og ukepresse, og vi er også arbeidsgiver for mange kvinnelige ledere – og det er kult.

– Men er ikke det naturlig med så mange kvinneblader?

– Det har ikke alltid vært slik. I ukepressen har det tradisjonelt vært mange mannlige redaktører. Jeg er opptatt av å løfte ledere internt og ikke bare gå ut og hente. Nesten alle redaktørene i kvinne/livsstil dag har kommet fra egne rekker. Vi er avsender av journalistikk som treffer den kvinnelige befolkningen, og det er ingen som har den dominansen av kvinnelige kilder som oss. Dette skal vi være stolte over. I mediene ellers er det en massiv overvekt av mannlige kilder. Vi har forholdt oss til kvinner i over 100 år, og har titler som henvender seg til alle livets faser. Undersøkelsen har vi gjort for å bli enda mer kjent med henne, og den manifesterer posisjonen vår. Vi heier på kvinnene og vil at de skal bli sett, respektert og forstått.

Om undersøkelsen
Ipsos har på oppdrag fra Egmont Publishing spurt 2300 kvinner over 18 år om deres holdninger og tanker rundt livet, relasjoner og karriere. Undersøkelsen er gjort på web. Det er første gang undersøkelsen gjennomføres.

Kvinnene som er spurt er del inn i fire forskjellige livsfaser. «Jeger» er student eller tidlig i arbeidslivet. Hun er opptatt av hvem hun er eller skal bli, og er åpen for mye opplevelser, andre mennesker og tolerant for ulike levesett og holdninger. «Etablert» har ansvar for barn i barnehage og barneskolealder, og er opptatt av kontroll og planlegging. «Meg» har ferie og fritid i fokus, er trygge på seg selv og er forøyd med livet. Er opptatt av egen helse. «Moden» er trygg på eget ståsted og leve i tråd med det samfunnet forventer av dem. Helse er viktig for livskvaliteten.
 

Sentrale funn

  • 74 % er generelt fornøyd med tilværelsen. Jo eldre, jo mer fornøyd.
  • 49 % av alle er blitt kalt kjerring. 20 % er blitt kalt hore.
  • 84 % av mødrene er redd for at barna skal oppleve ubehageligheter på internett og i sosiale medier.
  • 56 % mener de er like sine egen mor.
  • 5 av 10 har ønsker for egne barn som de selv ikke har realisert.
  • 1 av 2 kvinner gruet seg til å gå tilbake til jobb etter foreldrepermisjonen.
  • 55 % gruer seg til at barna flytter ut.
  • 84 % mener at ungdommen er mer opptatt av kropp og utseende enn det foreldrene var.
  • 1 av 3 synes det er trist å bli gammel. Nesten halvparten forventer at egne barn er aktivt til stede når de selv blir gamle.
  • 76 % mener at venninner er en viktig del av hele livet, som motivator, rådgiver og støtte.
  • 47 % ønsker seg en nær venninne.
  • 3 av 4 mener det er for få kvinner i toppledelsen i norske bedrifter.
  • 47 % mener at de balanserer bra mellom familieliv og jobb. 16 % prioriterer ofte jobb foran familie.
  • 53 % mener at likestillingen i Norge ikke har kommet langt nok.
  • 55 % i kategorien «Meg» og «Moden» føler seg oversett eller usynliggjort i arbeidslivet.
  • 31 % sparer ikke til pensjon.
  • 70 % skulle ønske at de var mer fysisk aktive.
  • 45 % får dårlig samvittighet når de unner seg noe godt.
  • 24 % føler seg ensomme.
  • 61 % ville gjerne gå ned noen kilo.
  • 9 av 10 mener at godt selvbilde er uavhengig av størrelse.
  • 4 av 10 savner å være forelsket.
  • 71 % håper forholdet de er i skal vare livet ut.
  • 28 % savner å bli dyrket i hverdagen.
  • 1 av 3 har sex minst en gang i uken.
  • Sex er viktig for 23 % av de eldste kvinnene.
  • 89 % er redd for at det skal skje noe med våre nærmeste.
  • 79 % er redd for miljøskader.
  • 68 % er redd for terroraksjoner.
  • 61 % frykter arbeidsledighet.

Tekst: Egmont Publishing/Elsebeth Danielsen/Christina Dorthellinger